PISA 2025 forteller to historier om norsk skole samtidig. Den ene handler om elever som fortsatt føler seg hjemme i klassen. Den andre handler om hva som skjer etter at noen har sett at en av dem trenger noe.
Først tallene, for de er alvorlige. 38 prosent av norske 15-åringer er lavtpresterende i matematikk, mot 31 prosent i 2022. Det vil si at de presterer under mestringsnivå 2. I lesing er tallet 34 prosent, opp fra 27. Norge ligger under OECD-gjennomsnittet i alle fagområder, og de siste ti årene er tilbakegangen betydelig i naturfag, lesing og matematikk.
Men så kommer den andre historien, og den er lettere å overse i overskriftene.
Norske elever rapporterer om noe høyere grad av skoletilhørighet enn i 2015, og høyere enn gjennomsnittet i OECD-landene. 80 prosent sier seg enige i at de føler at de hører til på skolen, mot 76 prosent for ti år siden. Færre sier de føler seg ensomme, 11 prosent mot 14. Færre sier de blir holdt utenfor, 9 prosent mot 12, og mot 15 i OECD. Arbeidsro og mobbing ligger omtrent der det lå i 2015. Av de seks utsagnene om læringsmiljø som forskerne viser, går fire i positiv retning og to står stille. Ingen går feil vei.
Det er verdt å merke seg, for det betyr at dette ikke er et bilde av elever som ikke vil være på skolen.
Men der stopper de gode nyhetene.
Naturfag var hovedområdet i denne PISA-runden. Elevene ble derfor spurt om hva de synes om faget, og svarene er sammenlignet med 2015, som var forrige gang naturfag var hovedområde. Interessen har falt tydelig: 56 prosent sier seg enige i at de er interessert i å lære om naturvitenskap, mot 66 prosent for ti år siden.
Forskerne peker også selv på lavere skolemotivasjon og trivsel som noe av det som kan ligge bak tilbakegangen.
Sett de to historiene ved siden av hverandre, og det som kommer fram er ikke at det sosiale svikter mens det faglige faller. Det er noe mer ubehagelig: elevene hører til, men færre av dem er med.
Det er nettopp den kombinasjonen som er vanskeligst å fange opp.
En elev som er ensom, som blir holdt utenfor eller som havner i konflikt, utløser noe. Det finnes rutiner for det, og det finnes en aktivitetsplikt. Noen tar en samtale.
Men eleven som trives i klassen, har venner, er høflig og leverer akkurat nok, hun utløser ingenting. Hun er ikke mistilpasset. Hun har det fint. Hun er bare på vei ut av faget, langsomt, uten å lage lyd.
Hun blir oppdaget i åttende. Eller til eksamen. Eller ikke.
Forskerne bak den norske rapporten er tydelige på at de ikke kan gi noen sikker forklaring på hvorfor resultatene har gått tilbake. De peker i stedet på større samfunnsendringer som gjelder på tvers av mange land: digitalisering av samfunnet og skolen, endrede lesevaner og lavere leseutholdenhet, lavere skolemotivasjon og trivsel, økt behov for tilpasning og tilrettelegging i klasserommet, mer kort- og langtidsfravær, og pandemien.
Der slutter forskerne. Det som følger nå, er vår egen lesning av listen.
To av punktene skiller seg fra de andre. Lesevaner og skjermbruk er kulturendringer. De er tunge å snu, og de krever nasjonale grep. Men «økt behov for tilpasning og tilrettelegging» og «mer fravær» er ikke kulturtrekk. Det er arbeidsmengde. Flere elever trenger noe utover det ordinære, mens strukturene som skal bære den oppfølgingen stort sett er de samme som før.
Det er der vi tror gapet ligger. Ikke mellom å bry seg og ikke bry seg. Ikke mellom gode og dårlige lærere. Men mellom å se at en elev trenger noe, og å faktisk følge det opp, over tid, til noen kan si om det virket.
Det første møtet går nesten alltid bra. Noen har sett noe, det blir tatt opp, foreldrene blir kalt inn, det blir bestemt at man skal prøve noe.
Bruddene kommer etterpå.
Tiltaket ble satt inn i mars. Hvem evaluerte det i oktober? Kontaktlæreren som holdt tråden, sluttet i juni. Hvem overtok den? Eleven gikk fra sjuende til åttende, og på ungdomsskolen begynte man forsiktig forfra, fordi det som fulgte med var karakterer og et vagt inntrykk, ikke en historikk. PPT gjorde en vurdering i fjor høst. Helsesykepleier hadde tre samtaler i vår. Ingen av dem vet hva den andre gjorde.
Alle vet noe. Ingen vet alt. Og eleven det gjelder rekker å bli et år eldre mens bildet settes sammen på nytt, av nye folk.
Det er hva som skjer når oppfølging er personavhengig i stedet for systemavhengig, når det som holder en sak sammen er én voksens hukommelse og engasjement, og ikke en struktur som består når den voksne bytter jobb.
Aktivitetsplikten gjelder skolemiljøet, ikke faglige resultater. Men dokumentasjonsproblemet er det samme i begge spor: du skal kunne vise hva som ble gjort, av hvem, og hva det førte til.
Fordi når noe går galt i oppfølgingen av et barn, er det kommunen som står med ansvaret, og da er forskjellen mellom «vi gjorde mye» og «her er hva vi gjorde, når, og hva som kom ut av det» ganske stor.
Systematisk oppfølging er derfor to ting samtidig: bedre for eleven, og risikoavlastning for dem som har ansvaret.
Vi skrev nylig om det å se, altså om å ha et datagrunnlag over tid som viser hvem som ligger under, i stedet for å måtte tro det. Dette handler om det som kommer etter: at det man finner blir en plan med ansvar, frister og evaluering, og at planen følger eleven gjennom overganger og personskifter.
Det er dette Conexus Elevate er laget for. Fra første bekymring til evaluert tiltak, med alle som er rundt eleven i samme bilde.
Neste PISA-undersøkelse gjennomføres i 2029. Det vi gjør mellom nå og da, avgjøres ikke av hvor godt vi ser problemene. Det avgjøres av hvor godt vi følger dem opp.
Laget rundt barnet er der. Conexus Elevate holder det samlet.