Vi har snakket om utenforskap i årevis. Laget rapporter. Satt inn tiltak. Målt og målt igjen.
Og likevel går nesten hver tredje elev ut av grunnskolen uten gode nok ferdigheter. Frafallet i videregående holder seg. Rundt 20 prosent av unge under 29 år står utenfor både skole og arbeidsliv. Hva om det ikke er innsatsen det står på- men retningen?
Buskerud Fylkeskommune har gjort noe ganske enkelt- og ganske modig. De har byttet ut utenforskap som mål, og erstattet det med innenforskap.
Det høres kanskje ut som en ordlekse. Det er det ikke.
Pia Elverhøi, direktør for opplæring og kompetanse i Buskerud Fylkeskommune, sier det rett ut i vår nyeste podcastepisode:
«Vi vet at det som funker, er at hvis du tar noen i å gjøre noe bra, så er det mye lettere å få dem til å gå videre. Fremfor at vi peker på det som ikke går så bra.»
Det handler ikke bare om positivt tankesett. Det er en bevisst beslutning om hva du velger å se etter- og hva du velger å bygge videre på.
Når målet er å redusere utenforskap, leter du etter problemer. Når målet er å skape innenforskap, leter du etter det som virker- og gjør mer av det.
Vi er gode på å spørre «hvem er i ferd med å falle ut?». Det er ikke et galt spørsmål. Men det er kanskje ikke alltid det riktige å starte med.
Et minst like viktig spørsmål er: hva skjer i de klasserommene der elevene faktisk trives og henger med- og hva kan vi lære av det?
Pia er klar på at innenforskap ikke ser likt ut overalt. Det som skaper tilhørighet for én elev, er ikke nødvendigvis det samme for en annen. Det som funker på en liten skole i Numedal, funker ikke nødvendigvis i Drammen. Og det er på en måte poenget- begrepet er vidt nok til å romme forskjellene, men tydelig nok til å gi retning.
Gjør mer av det som faktisk skaper tilhørighet. Bygg miljøer som er rommelige nok til å inkludere- ikke snevre nok til å ekskludere.
Innenforskap skapes ikke av ett program eller ett grep. Det skapes av et lag som drar i samme retning.
De skolelederne som virkelig får det til- de har ikke nødvendigvis mer ressurser enn andre. Men de har mellomledere og lærere som jobber mot de samme målene. De prøver ut, evaluerer, justerer. Og de samarbeider tett med kommunen, NAV og næringslivet rundt elevene- ikke bare med hverandre.
Laget rundt eleven er ikke et nytt begrep for noen som jobber i skolen. Men det er et begrep som altfor ofte stopper ved intensjonen.
Innenforskap som mål tvinger frem et mer konkret spørsmål: fungerer laget faktisk? Og hvis ikke- hva mangler?
Her kommer den delen som kanskje stikker litt.
Pia sier noe i samtalen som vi syns fortjener å bli sagt høyt:
«Gjennomført og bestått betyr egentlig ikke så mye- for du kan fint skape deg et godt liv likevel. Det er ikke synonymt med et godt liv.»
Det er ikke et argument mot kunnskap eller fullføring. Det er et argument mot at fullføring er det eneste vi måler. Eleven som tar seg to år ekstra, bytter retning, eller finner veien via arbeidslivet i stedet for vitnemålet- den eleven telles altfor ofte som et sviktende tall i statistikken.
Fullføringsreformen handler nettopp om dette. Mer tid. Mer fleksibilitet. Ulike veier inn.
Men reformen endrer ikke automatisk hvilke spørsmål vi stiller. Hvis vi fortsatt bare teller gjennomføring- ser vi fortsatt bare en liten del av bildet.
Elverhøi trekker frem tre spor som fylkeskommunen jobber systematisk etter- og som vi mener er verdt å ta med seg uansett hvor du jobber i sektoren:
Gode overganger. Fra grunnskole til videregående. Fra videregående og ut i lære eller arbeidsliv. Overgangene er der elever forsvinner- Og det er jo ikke så rart, når man har minimalt med informasjon som går sømløst til f. eks neste skole. Det er mange som har det vanskelig med spesielle behov, og uten den informasjonen kan det være lang tid fra en elev starter til at læreren vet hvordan de kan støtte eleven best mulig.
Sterke læringsløp. Ikke bare hva som skjer inne i videregående, men hele løpet i sammenheng. Og at eleven opplever mestring underveis- ikke bare til slutt.
Helsefremmende skole. Et miljø som tar vare på alle som er der- elever og ansatte. En skole som ikke tar vare på lærerne sine, tar heller ikke godt nok vare på elevene.
Ikke revolusjonerende. Men systematisk. Og det er nettopp det som mangler mange steder- ikke gode intensjoner, men systematikk rundt det som faktisk virker.
Ungdataundersøkelsen og elevundersøkelsen brukes i Buskerud ikke bare til å se på tall på fylkesnivå. De tas ned til regionalt nivå, skolenivå, trinnivå- der noen faktisk kan gjøre noe med det de ser. Og elevene er med. Det er ikke noe de gjør for elevene- det er noe de gjør sammen med dem.
«Når vi kommer helt ned på individnivå, og elevene får lov til å være med å påvirke- da treffer tiltakene. I stedet for at du skyter spurv med kanon og bare håper at det treffer.» Det er jo egentlig ganske enkelt. Spør de det gjelder. Involver dem i løsningen. Da treffer det.
Riksrevisjonen slo nylig alarm om norske elevers ferdigheter. Konklusjonen var ikke at vi har satset for lite- men at vi har satset uten å vite om det virker. Det er blitt en politisk debatt om hvem som har skylden. Det er ikke særlig nyttig..
Vi mener det mer interessante spørsmålet er: hva er det som faktisk fungerer- og hvorfor gjør vi ikke mer av det?
Innenforskap som mål er ikke svaret på alt. Men det er et annet utgangspunkt. Et som begynner med nysgjerrighet på det som virker- heller enn med frykt for det som ikke gjør det. Det burde vi snakke mye mer om.
👉 Lytt til hele samtalen med Pia Elverhøi på Spotify