Juni nærmer seg. Flaggene kommer frem, kommunen poster på sosiale medier, og kanskje henger det allerede et regnbueflagg i vinduet på skolen din. Det liker vi! Men, hva gjør du egentlig- utover flagget?
For mange elever er juni den tøffeste måneden i året. Ikke fordi noe dramatisk skjer- men fordi det er så mye synlig glede og feiring rundt dem, mens de selv kanskje sitter med noe de ikke har sagt høyt til noen ennå. Alle fargene i regnbuen er der ute. Men inni seg er det bare stille. Det er en merkelig ensomhet å bære på. Her er fem ting du som skoleleder kan gjøre som faktisk betyr noe- ikke bare i juni, men hele året.
Dette er det første mange hopper over, dessverre.. Pride kan oppleves politisk av noen ansatte. Kanskje har du en lærer som er personlig ukomfortabel med temaet. Kanskje er det noen som tenker at «dette hører ikke hjemme i skolen». Det er bedre å ha den samtalen internt- enn å bli tatt på senga når en elev tar det opp i klassen og læreren ikke vet hva hun/han skal si.
Sett av 20 minutter på neste personalmøte. Ikke for å overbevise noen om noe- men for å avklare som kollegium: hva er vår holdning som skole, hva forventer vi av hverandre, og hva gjør vi konkret hvis noen sier noe som ikke er greit?
Tenk deg dette: En elev i 9. klasse sier til en annen «det er litt homo» som en fornærmelse i gangen. Hva gjør læreren som hører det? Går hun forbi? Tar hun det opp der og da? Melder hun det videre? Hvis personalet ditt ikke har snakket om dette- er svaret ofte helt tilfeldig. Det bør det ikke være.
En enkel samtale i forkant gjør personalet tryggere. Og tryggere ansatte gir tryggere elever.
Print ut og legg på bordene til neste personalmøte. Diskuter to og to:
→ Har vi elever vi er usikre på om har det bra akkurat nå?
→ Hva gjør vi hvis en elev sier noe nedsettende om en annen elevs legning eller kjønnsidentitet- i klassen, i gangen, på nett?
→ Vet vi hvem eleven kan gå til hvis de ikke vil snakke med kontaktlæreren?
→ Hva ville vi gjort annerledes hvis vi visste at en elev ikke torde å komme på skolen denne uken?
→ Er det noe vi sier- eller ikke sier- som kan gjøre det tryggere eller vanskeligere for noen elever å være seg selv her?
LHBT+-ungdom har høyere risiko for skolevegring, psykiske vansker og utenforskap. Det er godt dokumentert. Det de fleste skoler likevel gjør- er å vente til noe faktisk skjer, før de kobler på støtteapparatet. Da er vi forbi forebygging. Da er vi i krisemodus.
Gå gjennom fraværslisten. Se hvem som har hatt mye fravær de siste månedene- særlig mandag og fredag, som ofte er de dagene folk unngår når de ikke orker å møte opp. Se hvem som har trukket seg tilbake sosialt. Hvem spiser alene? Hvem deltar ikke lenger i friminuttene slik de gjorde før? Snakk med kontaktlærerne- ikke spør «er det noen problemer med noen elever?»- men heller «hvem tenker du på når du legger deg om kvelden?» Den formuleringen åpner for mer åpne svar.
Du trenger ikke vite hvem som er homofil, trans eller bifil for å følge opp. Det er ikke poenget. Poenget er å se elever som ikke har det bra- og sørge for at de ikke faller mellom stoler fordi ingen følger med på de.
Det er noe med terskelen for å oppsøke hjelp når du er 14 år og ikke er helt sikker på hva du føler eller hvem du er. Den terskelen kan være veldig høy. Mange elever bestiller aldri time- det kan for noen rett og slett føles for stort. For offisielt. For synlig. De vil ikke at noen skal se dem gå inn den døren.
Sørg for at helsesykepleieren er ekstra synlig og tilgjengelig i jun, gjerne fysisk synlig. En lapp utenfor kontoret: «Jeg er her tirsdag og torsdag. Du trenger ingen grunn for å stikke innom.»
Eller enda bedre- helsesykepleieren som tar seg en runde i kantinen i lunsjen en gang i uken. Ikke for å snakke med noen spesielt- bare for å være til stede. Kjent ansikt = ufarliggjør. Noen elever vil aldri ta det første steget selv. Men de legger merke til at muligheten er der.
Her er noe de fleste skoleledere kjenner seg igjen i: du spør en kontaktlærer om det er noe å bekymre seg for i klassen, og svaret er «nei, det går fint». To uker senere viser det seg at en elev har hatt det veldig vanskelig lenge.
Det er ikke fordi læreren løy. Det er fordi spørsmålet «er det noe å bekymre seg for» inviterer til et overflatisk svar. Vi er opplært til å si at ting går bra. Prøv heller: «Hvem i klassen din er du usikker på om har det bra akkurat nå?» Det spørsmålet krever at læreren faktisk tenker seg om. Det åpner for tvilen- og tvilen er ofte der de viktigste samtalene begynner.
Et annet spørsmål som virker: «Hvem er det du legger merke til at du ikke legger merke til?» Det høres rart ut- men det handler om elevene som er så stille og usynlige at de aldri skaper trøbbel og aldri ber om oppmerksomhet. De som faller mellom fordi ingen ser dem.
Tenk deg en elev som har hatt en vanskelig tid. Kontaktlæreren hennes vet mye- hun har brukt år på å bygge tillit, hun husker hva som fungerer og hva som ikke fungerer, hun vet hvem eleven tør å snakke med, hva hun trenger når hun kommer inn døra. Noen små ekstra oppmerksomheter som gjør at hun synes det er ok å være på skolen. Og så slutter læreren i august..
Hva skjer da med all den kunnskapen? Forsvinner den med henne- eller finnes det et sted den er dokumentert, slik at neste kontaktlærer kan sette seg inn i situasjonen uten å starte fra null? I altfor mange skoler er svaret: den forsvinner. Det er fordi systemet ikke er rigget for kontinuitet. Oppfølging lever i hodet på enkeltpersoner- i e-poster, i muntlige beskjeder, i mapper på egen pc, i løse notater eller delte filer. Aktivitetsplikten gjelder hele året- uavhengig av hvem som jobber der. Bruk pride-måneden som en anledning til å stille deg selv spørsmålet: hvis vår beste kontaktlærer blir langtidssykemeldt i morgen, hva skjer da med de elevene hun fulgte tett?
Hvis du ikke har et godt svar- er det verdt å gjøre noe med det nå.
Pride handler ikke om å gjøre alt riktig. Det handler om å gjøre noe- og å gjøre det ekte.
En skole som tar dette på alvor trenger ansatte som ser, og et system som holder informasjonen samlet. Ikke bare i juni- men hver eneste dag resten av året også. Det er det Conexus Elevate hjelper med- struktur for oppfølging av barn og unge, hele året.
Nysgjerrig? conexus.net/elevate