Kronikk av Thor Lanesskog, prosjektleder i Conexus
Nesten én av seks unge mellom 20 og 29 år står utenfor arbeid og utdanning. Mange av dem var stille elever som ble sett, men ikke fulgt opp.
Jeg kjente henne som skoleflink og pliktoppfyllende. I dag er hun 22 år, bor i en kjellerleilighet som foreldrene betaler, og forteller at veien tilbake til et normalt liv kjennes helt umulig. Hun har fortsatt drømmer om framtiden, men tror ikke lenger at hun kan nå dem.
Historien hennes begynte med små problemer på barnetrinnet. Hun ble litt borte fra skolen, så gradvis mer. Hun klarte ikke å fullføre videregående. Etter hvert havnet hun i feil miljø. Hun forteller at hun ikke ble sett tidlig nok. Hun var en av dem som ikke syntes i klasserommet.
Et nivå vi har lært oss å leve med
Hun er ikke alene. Ifølge NAV står rundt 110 000 unge mellom 20 og 29 år utenfor arbeid og høyere utdanning, nesten én av seks i aldersgruppen. Tallet har gått litt ned det siste året. Men det er det som bekymrer meg: Vi har vært på dette høye nivået så lenge at vi har lært oss å akseptere det.
Under overflaten går utviklingen feil vei. Andelen unge uføretrygdede har økt gradvis over mange år. Våren 2025 var omtrent 22 400 under 30 år uføre, 2,7 prosent av aldersgruppen og over ett prosentpoeng mer enn ti år tidligere. Rundt to av tre har en psykisk lidelse eller atferdsforstyrrelse som hoveddiagnose. Flere unge faller altså ikke bare ut av arbeidslivet for en periode. De faller ut for godt.
De stille barna
Jeg har selv jobbet i ungdomsskolen, før jeg begynte arbeidet med digital samhandling og verktøy som kan gjøre at flere elever blir fulgt opp. Min erfaring er at det sjelden er de som «henger i taklampa» vi mister. De urolige elevene blir sett. De får oppmerksomhet og oppfølging, og mange av dem finner seg godt til rette i praktiske yrker senere i livet. Noen vinker ivrig til meg fra firmabilen med neonlogo når de kjører forbi. Det er de stille som glipper: De som går alene i friminuttene og sitter usynlige i klasserommet. De forstyrrer ikke andre, og tiltak settes inn for sent.
De fleste lærere kjenner disse elevene. Problemet er ikke at de blir oversett, men at vi mangler tid til å følge opp bekymringen. En lærer med 30 elever og kaos i rommet har fortjent mer enn dårlig samvittighet. Lærere trenger tid, kolleger å drøfte med og et hjelpeapparat som svarer når eleven trenger hjelp.
Medisinen finnes
Det første vi trenger, er oversikt. Den beste kunnskapen om elevene finnes allerede hos lærerne. Skolen trenger faste rutiner der kolleger deler bekymringer om elever som går alene, har økende fravær eller sliter med konsentrasjonen. Det handler om tid til samarbeid.
Det andre er tidlig innsats. Når en lærer merker at noe er galt, må samtalen med eleven og foreldrene starte med en gang. Enkle, målrettede tiltak som kan gjøre hverdagen bedre og gi tilbake skolelyst. En voksen å snakke med. Noen å være sammen med i friminuttet.
Det tredje er å samle laget når det trengs mer innsats. PPT, helsestasjonen, barne- og ungdomspsykiatrien og barnevernet må jobbe sammen rundt eleven, ikke hver for seg. Og når skolen ber om hjelp, må hjelpen komme raskt. Det kunne kanskje ha hjulpet jenta som allerede har blitt 22.
Og for dem som er der hun er i dag? Da må hjelpen komme ut til dem: Motivasjon, tilrettelegging og undervisning hjemmefra, hvis det er det som er behovet. Og en fast kontaktperson som hjelper henne å mestre.
Mangelen på oppfølging kan ikke legges på lærerne alene. Skal skolen fange opp de stille elevene, må lærerne ha tid til å se dem. Det krever nok voksne i rommet, tid til samarbeid og et støtteapparat med kapasitet. Tidlig innsats er en billig investering sammenlignet med tiår i utenforskap.
Regningen og håpet
Utenforskap koster. Blir en ung ufør, anslår Utdanningsdirektoratet at statens utgifter fram til pensjonsalder kan bli over 15 millioner kroner. Da er ikke tapte skatteinntekter, tapt verdiskaping eller økte helseutgifter med i regnestykket. Kommer én ung i arbeid i stedet for å bli stående utenfor, er den samfunnsøkonomiske gevinsten anslått til rundt 8,5 millioner kroner over livsløpet. Men tallene sier lite om den menneskelige prisen hun selv betaler. Som samfunn har vi ikke lenger råd til å la humla suse.
Hun er 22 år. Hun blir kanskje over 90. Det er 70 år som kan fylles med mening og mestring, eller med venting og tapt selvtillit. Spørsmålet er ikke om hun har gitt opp. Spørsmålet er om vi har gjort det.
Kildehenvisninger
- NAV (2025): Ungt utenforskap, pressemelding. Rundt 110 000 unge mellom 20 og 29 år står utenfor arbeid og utdanning.
- Helsedirektoratet: Unge som blir uføre på bakgrunn av psykiske plager og lidelser. Om lag 22 400 under 30 år var uføre våren 2025.
- NAV: Diagnoser uføretrygd, statistikk. Rundt to av tre unge uføre har en psykisk lidelse eller atferdsforstyrrelse som hoveddiagnose.
- Utdanningsdirektoratet (2026): Samfunnsøkonomiske gevinster av flere unge i arbeid. Statens utgifter til én ung ufør fra 20 til 67 år er om lag 15,3 millioner kroner. Den samfunnsøkonomiske gevinsten når én ung kommer i arbeid, er om lag 8,5 millioner kroner i 2026-kroner (NAVs beregning fra 2021, justert med veksten i grunnbeløpet).
