Gjennom livet møter vi alle lærere som setter sitt preg på oss. Likevel er det gjerne én spesiell som former oss litt ekstra. Husker du din?
Olav Eng Teigen (57) husker definitivt sin.
Da han var 12 år gikk foreldrene gjennom en skilsmisse. En «grei og fin» og ganske gjennomsnittlig skilsmisse, forteller han. Den påvirket ham likevel såpass at fokuset ble flyttet vekk fra skolen.
Og det er her Jan-Erik kommer inn. Den spesielle læreren. I stedet for å komme med en streng pekefinger mot manglende skolefokus valgte Jan-Erik å ta et steg frem og legge en arm om skulderen på unge Olav. Ikke rent fysisk, men gjennom å lytte, være der og stille spørsmål om hvordan det sto til.
Du kan ha løsninger, men ikke se problemet
– I stedet for å komme med masse gode råd, bøyde Jan-Erik seg ned og var der sammen med meg. Og hjalp meg opp igjen. Han ble en bauta jeg kunne holde meg fast i, forteller Olav, som gikk på en ungdomsskole i Drammen på 1980-tallet.
Akkurat dette med å være på samme nivå er noe Olav trekker frem som den helt avgjørende faktoren. Det var mange rundt han som hadde løsninger, men ingen som så problemet.
– Om du ser noen sitte fast i et hull kan du kaste ned et tau og dra de opp. Men noen ganger er det bedre å heller fire seg ned selv for å klatre opp sammen, forteller han.
Mange deler Olav sin historie
Gjennom årene har Olav, som er produktselger for software rettet mot skoleverket, og dermed har møtt både mange elever og lærere i arbeidshverdagen, skjønt at mange deler hans historie. Flere har fortalt om lignende opplevelser med egne lærere. Historiene er forskjellige, men alle bygger på den samme kjernen: En lærer som viser interesse – og ser deg.Olavs historie er unik for han, men likevel gjenkjennelig hos mange av oss i en eller annen form. Han forteller sin historie for å oppfordre til å fundere over hvem som var din “Jan-Erik”. Og for å inspirere dagens lærere til å bli noens “Jan-Erik”.
Fra rektors kontor til rusletur langs elva
En dag i barndommen endte Olav opp i en krangel med en annen elev på skolen. Selv om situasjonen raskt ble avblåst av voksne uten den store dramatikken, ventet likevel et besøk på rektors kontor.
Etterpå, utenfor kontoret, ventet Jan-Erik.
– Men det var ikke for å dele ut mer kjeft. Han spurte heller om jeg ville bli med å gå en tur, forteller Olav.
Det hadde blitt høst ute. Olav husker den friske luften og løvet på bakken som subbet mellom skoene der de gikk nedover mot Drammenselva. De snakket ikke så mye om det som hadde skjedd, det var ikke så viktig akkurat da. Lærer Jan-Erik ville heller snakke om hvordan det gikk på fotballen og i livet utenfor skolehverdagen.
Ikke hva, men hvorfor ting skjer
Jan-Erik var tålmodig, og en god lytter, forteller Olav. Han var ikke så opptatt av hva som hadde skjedd i korridorene på ungdomsskolen tidligere på dagen, men hvorfor det hadde skjedd – og hva de sammen kunne gjøre for at det ikke skulle skje igjen.
For en tenåringsgutt med en hverdag som ikke gikk helt på skinner, føltes denne høstlige rusleturen som en ny vår.
En “Jan-Erik” i livet skulle alle hatt
Selv om du kanskje ikke har opplevd å gå tur langs Drammenselva med en spesiell elev eller lærer ved din side, vil du kanskje dra kjensel på essensen i historien til Olav. For husker du ikke han som var så tålmodig? Eller hun som gikk langt i å skape en god ramme rundt det å bli fulgt opp. Både på det faglige, men også på det personlige planet.
Det å ta seg tid til å se og studere problemet istedenfor å gå rett på løsningen kan være det som får “en Olav” – altså en elev – der ute, tilbake på rett spor.
For alle kunne vi trengt en “Jan-Erik” til tider.