Tenk deg en konstant uro. Snikende magevondt hver søndag. Stadig flere skoleelever strever med å gå på skolen. Hvordan hjelpe dem?
Skolevegring. Du har nok helt sikkert hørt ordet. Temaet er følsomt, og engasjerer på godt og vondt. Det er jo forståelig når det handler om våre barn og unge som åpenbart sliter med hverdagen.
En elev som strever med skolevegring er en elev som vil gå på skolen, men ikke får det til. Det er det korte svaret. Det lange svaret er mer komplisert. For hva ligger egentlig bak skolevegring? Hva gjøres – og hva burde gjøres – for å hjelpe alle som strever med å gå på skolen?
I kjernen av debatten rundt skolevegring brenner det nok mest for foreldre. De kan føle de ikke får nok – eller raskt nok – hjelp. At de har forslag til løsninger som ikke blir hørt. For selv om barna er i sentrum kommer mange rundt dette barnet til å påvirkes på ulike måter. Både foreldre, søsken, storfamilien, lærere og andre som er koblet på i ulike roller fra støtteapparatet – alle trenger hjelp til å hanskes dette fenomenet.
– Vi har alle sammen en genuin interesse og et genuint ønske om å hjelpe. Det er det som driver oss, sier Trude Havik som har en doktorgrad i spesialpedagogikk med skolevegring som sitt spesialfelt.
– Hva er egentlig skolevegring?
– Skolevegring er en betegnelse på elever som har lyst til å gå på skolen, men som ikke klarer det på grunn av et emosjonelt ubehag knyttet til noen eller noe i skolen. Det kan skyldes mange og sammensatte forhold, forklarer Trude som er førsteamanuensis ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger.
«Vi hjelperne rundt må ta ansvar og tilrettelegge»
Alle spiller jo på samme lag
Det er ikke alle som er glad i å bruke begrepet «skolevegring». Maren-Johanne Nordby hos Statped velger å heller bruke «ufrivillig skolefravær».
«Vanligvis er de
hjemme i skoletiden,
og foreldrene
er gjerne klar
over det»
– Mange føler «skolevegring» legger ansvaret på eleven. At det er barnet som «eier problemet» på et vis. Ved å bruke ufrivillig fravær, løftes problemet til å handle om skolen. At det er vi hjelperne rundt som må ta ansvar og tilrettelegge. Det er ikke et ansvar barnet kan ta, sier Maren-Johanne Nordby, som er seniorrådgiver på avdelingen for sammensatte lærevansker.
I likhet med Trude Havik mener hun det er viktig å huske på at alle spiller på samme lag, og egentlig bare vil to ting:
– At barna skal få til opplæring og få gode liv.
Maren-Johanne mener det er mange foreldre som opplever å ikke bli lyttet til.
– Vi må bidra sammen som et lag rundt barnet. Og anerkjenne at dette handler om et strukturellt problem i samfunnet. Ikke den enkelte familie eller barn, sier hun.
Skolevegring er ikke skulk
I «gamledager» ble fravær fra skolen gjerne delt i to grupper. De som var syke, og de som skulket. Sånn er det ikke i dag. Det betyr ikke at skulk ikke finnes lenger, for det gjør det så absolutt. Det betyr at flere typer skolefravær er lagt til på listen, og skolevegring er én av disse.
Skulk er «frivillig fravær» for å si det enkelt. Når eleven velger å ikke dra på skolen. De er ikke redde for noe på skolen, men velger heller noe de oppfatter som mer spennende eller fristende. Som å henge med venner på kjøpesenteret eller bli hjemme for å game for eksempel. Dette er fravær som skjer mer i det skjulte og som foreldrene veldig ofte ikke er klar over.
Skolevegrerne har det ikke på samme måte. De vil på skolen, men de klarer det ikke. De opplever skolen som en utrygg plass å være. Vanligvis er de hjemme i skoletiden, og foreldrene er gjerne klar over det.
Vondt i magen eller hodet – kan være et tegn
De første tegnene på skolevegring kommer som oftest til syne nettopp i hjemmet. Det kan være sykdomstegn som vondt i magen, vondt i hodet og slike ting som gjør at foreldrene får vanskeligheter med å sende barnet på skolen. Eleven har en generell engstelse for å dra på skolen. Noe som gjerne melder seg søndag kveld, eller kanskje mandag morgen.
Likevel klarer ofte foreldrene å sende barnet avgårde. I en periode. Men én dag sier det stopp. Barnet makter det ikke. Da kan problemet allerede ha blitt så stort at det er vanskeligere å finne gode og effektive tiltak. Og ikke minst er foreldrene ofte allerede utslitte etter en langvarig kamp før hjelpen kommer på plass.
Det å følge opp en elev med skolevegring, spesielt om det har vart lenge, kan være så ekstremt krevende både psykisk og tidsmessig at mange slutter i jobben for å være hjemme og ta seg av barnet sitt på heltid. Det går ofte ut over eventuelle søsken også. Så er det viktig å ikke glemme familien rundt. Også de føler utenforskap.
– Det er viktig å ta foreldrene på alvor. Hvis de forteller at de bruker to timer hver eneste morgen for å få barnet ut av døren må vi reagere på det, sier Maren-Johanne hos Statped.
– Hvordan, da? Hva gjøres når foreldre tar kontakt og ber om hjelp?
– Vi leter etter årsaker. Er barnet trygg på læreren sin? Har barnet venner? Føler de at skolehverdagen gir mening? Har barnet blitt usatt for mobbing? Vi må ta barnets stemme på alvor og legge til rette for å få tak i den.
Foreldre opplever å ikke bli tatt på alvor
«Det går fort over» er en setning foreldre som sliter med levering av barn til barnehage og skole ofte får høre.
«Det går bra bare barnet kommer i gang med skoledagen».
Mange foreldre vet at det ikke nødvendigvis stemmer.
Da er det viktig å ha i bakhodet at både voksne og barn er flinke til å dekke over egne problemer ute i det sosiale livet. Har vi en dårlig dag prøver vi kanskje å holde fasaden utad enten vi er på skolen, på jobb eller i butikken. Derfor er det viktig å ta foreldrene på alvor når de forteller om slike problemer hjemme.
– Bør foreldre til barn som er litt trege om morgenen bli bekymret?
– Nei da, mye er også normalt. Er det snakk om store søvnvansker over tid, kan det være grunn til bekymring. Men er barnet bare litt trøtt etter en ferie eller fordi det har blitt høst og mørkt ute, er det ikke det, sier Maren-Johanne Nordby.
Også førsteamanuensis Trude Havik er opptatt av å ta disse signalene på alvor, men samtidig mener hun man ikke skal gi etter for lett. Det er ikke alltid det beste å la barna bli hjemme, for da kan det bli vanskeligere å hjelpe.
– Jeg vil heller forsøke å finne årsaken til at barnet ønsker å være hjemme fra skolen. Har det skjedd noe spesielt? Hvorfor vil sønnen eller datteren være hjemme? Dette må kartlegges grundig der målet er å få en felles forståelse mellom barnet, foreldrene og skolen om hva som er krevende for barnet og hva som er målet, sier Trude.
– Har skolevegring ofte sammenheng med forholdene hjemme?
– Nei, det er ikke vår erfaring, sier Maren-Johanne.
Fagfolk må ta ansvar, og la foreldre være foreldre
Statped opplever at noen foreldre lenge har forstått utfordringene, og at de har forsøkt å rope ut og si ifra i lang tid, kanskje årevis.
«De fleste barn
går faktisk ikke
på skolen først
og fremst for
å lære, men for
å treffe venner»
– Foreldre kan ha sagt ifra om et barn som strever lenge, men opplever at tiltakene som settes inn ikke er de rette eller at kompleksiteten har blitt forstått. De har kanskje kompensert og tilrettelagt for barnet ved å for eksempel være med i barnebursdager lengre enn normalt, forteller Maren-Johanne.
– Foreldrene ender ofte med å gå foran, og ta over styringen med å inkludere PP-tjeneste, helsesøster, lærere og rektor i prosessen med å få hjelp. Ofte fordi de føler de må gjøre det, fordi de opplever at det ikke er noen andre som tar grep, sier Trude og fortsetter:
– Men om foreldre tar på seg rollen som profesjonelle, blir de ikke lenger foreldre. De har ofte ikke den helhetlige kompetansen som er viktig. Derfor må fagfolk tar ansvar for prosessen og koordinere arbeidet, og la foreldre være foreldre. Det er viktig at alle involverte kjenner sine roller. Alle må gå sammen for å hjelpe. Parallelt.
Vennskap er en beskyttende faktor
Skolevegring bygger seg oftest opp gradvis. Men kan også oppstå akutt på grunn av en enkelt hendelse. Kanskje blir eleven borte fra skolen en periode, før de får problemer med å komme i gang igjen.
Et av fellestrekkene for elever som strever med skolevegring er at de ofte har et begrenset sosialt nettverk. De har få eller ingen venner. Sosial mestring er minst like viktig som faglig mestring når det kommer til å trives på skolen, forteller Trude.
– Det sosiale miljøet er veldig viktig. Det å ha venner. De fleste barn går faktisk ikke på skolen først og fremst for å lære, men for å treffe vennene sine, sier Trude.
– Vennskap er en beskyttende faktor. Uten venner er det naturlig nok vanskeligere med oppmøte på skolen, forteller Maren-Johanne.
«Gjør en avtale
med læreren om
at eleven blir møtt ved skoleporten»
Faste rutiner og kjente ansikt er viktig
Det aller viktigste for en elev med skolevegring er å føle at skolen er et trygt sted. For å øke trygghetsfølelsen kan det være en idé å lage et «fristed». Et grupperom eller lignende kan gjøres om til elevens eget, trygge sted. Et sted de kan gå til om de føler behov for å komme litt unna alle andre for en stund.
«Gradvis trapp
opp den ønskede
adferden, og trapp ned den uønskede»
Det kan hjelpe til med å gjøre det mulig å gjennomføre større deler av skoledagen på skolen – ikke hjemme.
Ett av tipsene for å hjelpe elever med skolevegring i en tidlig fase er å legge en god og detaljert plan for dagen. Gjør en avtale med læreren om at eleven blir møtt ved skoleporten for eksempel. Det å bli sett og tatt imot kan være avgjørende for å skape trygge omgivelser og gode relasjoner.
Faste avtaler skaper forutsigbarhet og jevnlig kontakt med skolen, lærere og venner er viktig.
Mindre fravær, steg for steg
Andre tiltak kan være å gi eleven litt ekstra pusterom i klasserommet i perioder. Å slippe å ta høytlesingen foran resten av klassen, men heller bare sammen med læreren kan gjøre skolehverdagen mer overkommelig.
– Det handler om å gradvis trappe opp den ønskede adferden, og trappe ned den uønskede adferden, sier Trude.
En uønsket adferd kan for eksempel være om barnet trenger å ha med seg mamma eller pappa på skolen. Det bør trappes ned over tid.
Fra å være med helt inn i skolebygget, til å vente på gangen og neste dag kanskje vente på lærerværelset. Etterhvert blir eleven bare fulgt til porten – og til slutt venter de kanskje bare i bilen en stund.
«Få inn en skolepsykolog.
Og gjerne en
helsesykepleier
på 100 prosent stilling»
Skolepsykolog ville vært til hjelp
Det er viktig å huske at råd og tiltak som fungerer godt for én elev ikke nødvendigvis gjør det for den neste eleven. Ingen elever med skolevegring er like, og hver enkelt elev trenger individuell kartlegging, oppfølging og skreddersydde tiltak. Det er viktig å snakke med og lytte til eleven, og å ta de på alvor. Finne ut hva som trigger og gjør det vanskelig å være på skolen – og ut fra det forsøke å bygge en bro tilbake.
«Det er nesten
ubegrenset hva
vi forventer av
en lærer i dag.
La læreren
være lærer»
Trude Havik mener det også ville hjulpet å få løftet flere faginstanser inn i skolen.
– Få inn en skolepsykolog. Og gjerne en helsesykepleier på 100 prosent stilling, samt en fagperson som jobber med familieveiledning i skolen, sier Trude og legger til at vi i samfunnet snakker mye om å ha et lag rundt eleven, men hun etterspør også et «lag rundt læreren».
– Det er nesten ubegrenset hva vi forventer av en lærer i dag. La læreren være lærer. De makter ikke alle oppgavene alene.
Anerkjenn elever med nevrodiagnoser
Maren-Johanne ønsker seg generelt mer kompetanse om skolefravær i skolen. Og hun ønsker spesielt et større fokus på elever med nevrodiagnoser, da det er én elevgruppe som er sårbar for å utvikle skolefravær. Hun vil ha mer kunnskap om elever med ADHD, Tourettes og autisme inn i lærerutdanningen.
«Hvilke dager,
timer eller perioder i året har eleven
mest fravær – det kan gi mange svar»
– Disse elevene finnes på alle skoler og i de aller fleste klasserom, men det er stort sett lav kompetanse i skolen på denne elevgruppen, sier hun.
Med mer kompetanse ville det blitt enklere å tilpasse undervisningen til elever som har et snevrere interesseområde og kanskje er opptatt av litt andre ting enn gjennomsnittet.
– Det å anerkjenne disse elevene og skape en mestringsfølelse også for dem vil være et stort steg i riktig retning, mener Maren-Johanne.
Savner et nasjonalt fraværsregister
Mangelen på et nasjonalt fraværsregister er en utfordring for eksterne fagfolk. For de som skal vurdere om fravær fra skolen kan skyldes vegring eller noe annet. Det mener både Trude og Maren-Johanne.
Flere andre land, blant annet Danmark, har et digitalt system for å logge fravær. Et slikt data-drevet system ønsker de seg også i Norge.
Med et godt register for å loggføre fravær vil det være mulig å oppdage og sette inn tiltak på et tidligere tidspunkt, mener våre to eksperter. Det vil også gi oversikt over hvilke skoler som har elever med mye fravær. Da kan det bli lettere å sette inn tiltak for å bedre læringsmiljøet på de gitte skolene.
Ved å gå inn på skolenivå eller klassenivå for å se etter mønster og hva årsakene hva fraværet kan skyldes, og på den måten finne de riktige tiltakene på et tidlig tidspunkt.
Å kunne se etter fraværsmønsteret for hver enkelt elev er nyttig. Å se hvilke dager, timer eller perioder i året eleven har mest fravær kan gi mange svar. Er eleven med skolevegring alltid borte på faste dager, kan svaret ligge i timeplanen. Er det et spesielt fag som er problemet eller noe relasjonelt? Det kan være en forklaring, i det minste et godt sted å begynne kartleggingen.
Skolevegring kan bli enormt kostbart for samfunnet
Skolevegring er jo først og fremst et problem for eleven det gjelder, men ringvirkningene kan bli store og brede. Både for familie, venner og skolen, men også samfunnet som helhet.
Fravær går ikke bare ut over elevens faglige utvikling ved at karakterer kan bli dårligere, men også elevens sosiale liv. Det å miste kontakten med folk på samme alder kan forsterke andre problemer. Angst er spesielt utbredt blant skolevegrere. Og det er her «sommerfuglens små vinger» kan sette dype spor i verden rundt seg.
For dårlige karakterer kan ende med at førstevalget til videregående skole forsvinner. Det kan igjen øke sannsynligheten for å droppe helt ut. Og tallenes tale for «drop outs» fra skolen er ganske tydelig. Staten og samfunnet vil ende opp med store regninger fordi elever som dropper ut på grunn av skolevegring ofte er vanskelige å få i arbeid. De har høyere risiko for å utvikle psykisk uhelse. Eller bli uføre som unge. Det er nettopp dette som bør forebygges.
Og ja. Fraværsproblematikken kan bli kostbar på kort sikt. Det krever store ressurser å kartlegge og sette inn gode tiltak.
Men: Det vil bli langt dyrere – for hele samfunnet – å ikke ta de langsiktige og nødvendige grepene.
Hvordan hjelpe barn som vegrer seg for skolen?
Gi en følelse av forutsigbarhet
Fortell på forhånd hva som skal foregå neste dag. Gjerne så detaljert som mulig. Gi svar på: Hvem møter eleven, hvilket grupperom skal de være på og hva skal de gjøre der. Hvorfor skal de gjøre det, hvordan skal det gjøres, hvor lenge skal de være der og hva skjer etterpå.
La dem få mestre oppgaver
Veldig mange med skolefravær forteller at de har få eller ingen mestringsopplevelser i skolen. De får ikke brukt sine sterke sider. Dette er avgjørende for å finne trygghet i skolen. Så gi alle elevene oppdrag som kan gi dem en mestringsfølelse.
Hjelp med å bygge deres sosiale nettverk
Venner er viktig for å trives. Forsøk å skape læringsaktiviteter hvor det er mulig å koble på klassekamerater og på den måten skape relasjoner til andre.
Lag aktiviteter ut fra deres interesser
Læringsaktiviteter som bygger på elevenes interesser kan være en vei inn. Det hjelper ofte å gi elevene en tro på at de også kan lære og mestre.
Hold fast i det faste
En utfordring for mange elever som sliter med skolevegring er å bytte lærer. Vikarer og nye lærere gjør ofte disse elevene ekstra sårbare. De mister en voksen de kan være trygge på, og ett av de viktigste holdepunktene i den trygge skolehverdagen blir borte.
