Balansen mellom avkobling og påkobling i grunnskolens digitale skolemiljøer
Kostnaden foran skjermene
Den sanne kostnaden for noe er mengden av livet ditt du bytter for den (Thoreau 1854). Det den unge brukeren av digitale spill og/eller sosiale medier gir opp – i tillegg til personopplysninger – er tid. Og store mengder av dyrbar tid. Rundt 40 timer i uken for datteren din hvis hun er mellom ni og tolv år (Haidt 2024). De unge ansiktene er vendt mot den blå skjermen på skolen også.
Skoleeier har det overordnede ansvaret for elevenes læring, trivsel og kvaliteten i skolen. Elevens opplevelse av tilhørighet på skolen er kommunens ansvar. For å kunne ta dette ansvaret trengs god kunnskap om skole- og læringsmiljøet.
Den digitale siden av samfunnsutviklingen påvirker læringsmiljøet dypt. Skolen er en stor og viktig sosial arena i barn og unges liv. De som jobber i skolen gjør seg sine egne erfaringer. Men det er ikke mulig å få med seg alt. I Norge jobbes det mye med hele barnet, ikke bare den faglige utviklingen. Så behovet for pålitelig kunnskap er stort. Uten slik kunnskap, som blant annet baserer seg på digitale undersøkelser av miljøet, blir det vanskelig for de proffe på skolen å treffe med tiltakene sine.
Digitale verktøy er et tveegget sverd i arbeidet med å forbedre skolemiljøet. På den ene siden er det et stort behov for digitale undersøkelser som gir pålitelig datainformasjon om ulike sider av kvaliteten på miljøet. På den andre siden er fremveksten av digitale verktøy en trussel for det sosiale miljøet.
Historien om generasjon Z
Vi spoler tilbake til 2010. Det var året da Instagram begynte å spre seg. Mange barn og unge hadde ikke høyhastighets internettforbindelse, i hvert fall ikke på mobilen. Og hadde man datidens beste forbindelse måtte man uansett betale i dyre dommer for bruken av data. Du måtte til og med betale for en SMS. Dette var også tiden hvor smarttelefonen kom med sine kameraer både foran og bak. Så en 15-åring var ikke mye online med mobilen på denne tiden.
Men de som er født etter 1995 er «digitalt innfødte». De lider mer av angst, depresjon og ensomhet enn tidligere generasjoner vi har data på. Plutselig havnet vi i en situasjon hvor 12-åringer tilbringer store deler av dagen på sosiale medier fordi… Vel, fordi de andre 12-åringene også gjør det.
Jenter begynte å flytte betydelige deler av sitt sosiale liv til sosiale medier, og gutter til spilling. Dataene viser at disse jentene lider mer av angst og depresjon, mens guttene sliter mer med ensomhet og venneløshet. Multi player videospill fremstår som tomme kalorier; overfladisk sosial kontakt som forsterker ensomhet.
Sosiale liv flyttes over i den flakkende digitale verden
Barn og unge trenger mye tid til analog lek og samvær. Dette har inntil nylig foregått synkront og ansikt-til-ansikt med kroppslig og fysisk lek utendørs. Denne formen for samvær inkluderer ofte, men ikke alltid, fysisk risikotaking. For eksempel som i lagidrett. Sosial lek er for øvrig et ideelt miljø for barn til å utvikle sin kapasitet for felles forståelse (Tomasello 2019). De øver på å forstå at andre har mål og intensjoner. Og på å ta en aktiv rolle i samarbeidet for å nå et felles mål, dersom interessen er sammenfallende.
Dette står i sterk kontrast til tenåringen som sitter alene på soverommet mens blikket flakker over den blå skjermen med sin feed som viser andres innhold. Eller gutten som sitter i mørket i endeløse timer utover kvelden i videospill med skiftende venner, bekjente eller fremmede. Ikke mye data tyder på at dette er sunne former for interaksjon. De framstår mer som alternativer som stjeler tid fra sunne, analoge former for sosialt samspill.
Selv når barn og unge er i fysisk nærhet av hverandre stjeler den telefonbaserte oppveksten tid og forringer kvaliteten på det sosiale samspillet. Bare det at smarttelefonen vibrerer i lommen i en brøkdel av et sekund er nok til å avbryte og forstyrre en pågående ansikt-til-ansikt-samtale. Telefonen må sjekkes i tilfelle den gir en viktig oppdatering. Og signalet til de andre blir fort at de ikke er like viktige som de på telefonen.
Det er ikke bare barn og unge som lar seg forstyrre av mobilen. Ifølge forskning rapporterer over halvparten av barn og unge at foresatte «ofte er distraherte» når de forsøker å få kontakt med dem (McDaniel & Radesky 2017; Rideout & Robb 2018; Kushlev & Dunn 2019). Alternativkostnaden blir det tapte sosiale samspillet og de positive effektene det kunne ha hatt.
Hvorfor skjer dette?
Årsaksbildet er sammensatt. Mer forskning trengs alltid. Og vi ønsker oss enkle svar fra dataene. Det at barn og unge sammenligner seg på appene er utvilsomt en faktor. Men det er også en ensidig skummel fortelling: Silicon Valley utnyttet en innebygd sårbarhet i den menneskelige psyken – våre sosiale behov – kontakt, validering og aksept (Orlowski 2020). Vi blir passive brikker i stedet for aktive aktører.
Nærmiljø, familie, sosial ulikhet, ettervirkninger fra pandemi og finanskriser er andre forklaringer. Og så har vi genetisk og/eller psykisk sårbarhet. Unge med psykiske vansker bruker sosiale medier og spill oftere og på annerledes vis enn andre (Odgers 2024). Flere snakker dessuten åpent om sin mentale helse.
Er det virkelig slik at den fysiske og lekbaserte barndommen har fått en nedsving, samtidig som den telefonbaserte barndommen har fått et oppsving? Og hvis det er tilfellet, er det denne endringen som er hovedårsaken? At iskremsalg øker samtidig med antall drukningsulykker betyr ikke at iskremsalg fører til drukningsulykker.
Dataenes tale er ikke helt udiskutabel. Joda, korrelasjonsdataene spriker relativt lite. Og data som er samlet inn over tid fra de samme elevene peker også i retning av telefonbasert oppvekst. Men det er spesielt data fra eksperimenter som tyder på at innholdet i gaming og sosiale medier, som er avhengighetsskapende og konsumeres av barn og unge i timevis hver dag, bør betraktes som en av de viktigste driverne (Haidt 2024). Og ikke minst, fraværet av det sosiale samspillet som er uforstyrret av digitale distraksjoner.
Overbeskyttet mot gamle velkjente farer
Er dagens foreldre sånn sett mer curlingforeldre? I et samfunn hvor det er økt bevissthet på alt som kan gå galt, forsøker de ikke bare å beskytte barna fra fysiske skader, men også avvisning, stress og lignende. Barn blir i så fall overbeskyttet i den fysiske verden, men underbeskyttet i den virtuelle.
Ikke bare har sosial trivsel bedre vilkår i den fysiske verden, men det har også den kognitive lesingen. Skjermbruksutvalget ble nedsatt i sommer. Robert Steen og ni eksperter skal finne ut om elever leser like godt på skjerm sammenlignet med papir. I sitt første notat til regjeringen (2023) slår de fast at papir gir markant bedre leseforståelse enn skjerm når tekstene er lange og komplekse. Dette gjelder for alle aldre, også eldre som har mye erfaring med å lese på skjerm. Scrolling og digitale distraksjoner er krevende å kombinere med konsentrert dybdelesning. Det å kunne lese langt er viktig for å utvikle evne til kritisk tenkning.
Så anbefalingen om regulert skjermbruk står seg uansett godt. Mindre mobilbruk på skolen gir mer tid og rom for analog, fysisk lek og sammenkomst. Det er ikke farlig å ramle og slå seg, eller si noe feil. Men for å forbedre læringsmiljøet, kan det altså være lurt å bruke digitale verktøy. For det å bli datainformert, kan hjelpe oss å komme nærmere gode løsninger, enten det er å stille riktig diagnose eller gi korrekt behandling.