I det norske utdanningssystemet har skolens rolle og betydning for elevers liv gjennomgått en bemerkelsesverdig utvikling. Fra å være en begrenset del av barn og ungdoms liv, har skolen vokst til å bli en omfattende institusjon. Med 13 år obligatorisk utdanning utgjør skolen en betydelig del av et barns oppvekst og utvikling. Dette gjenspeiler en samfunnsmessig endring, hvor utdanningen ikke bare er en rettighet, men også en nødvendighet for individets og samfunnets fremtid.
For mange elever er skolen en kilde til glede og læring, men for de som mistrives, kan skoleårene føles uendelig lange. Mot slutten av 1980-tallet her i landet, i et forsøk på å forbedre ferdigheter i lesing, skriving og regning, økte politikerne antallet undervisningstimer i grunnskolen. Denne økningen, spesielt markant for de yngste elevene fra 1. til 4. trinn, har resultert i en total økning på ca. 1400 timer. Til sammenligning er årsrammen i barneskolen 988 undervisningstimer.
En bekymringsverdig trend har imidlertid dukket opp i de nasjonale elevundersøkelsene de siste åtte årene: en nedgang i elevenes vurdering av sitt eget læringsmiljø. Spesielt bekymringsfullt er nedgangen i trivsel og en økning i rapporterte tilfeller av mobbing. Dette er indikatorer som ikke bør overses, gitt at rundt 10 % av de 825 000 elevene i Norge rapporterer mistrivsel, hvilket betyr at omtrent 82 500 elever kan oppleve et utrygt og uheldig lærings- og/eller skolemiljø.
Ansvaret for skolemiljøet hviler tyngre
Den norske skolen har historisk sett vært kjent for et sterkt sosialt miljø. Derfor er det kritisk at skolene, med støtte fra kommunen, arbeider proaktivt for å opprettholde et trygt og inkluderende skolemiljø. Dette er ikke bare et ansvar, men en lovfestet rettighet for elevene. Kunnskapsdepartementets forslag til ny opplæringslov understreker dette ansvaret, med en forsterkning av skolemiljøets rolle i å fremme inkludering, helse, trivsel og læring.
For å oppnå dette, må skolene ikke bare arbeide forebyggende, men også systematisk evaluere og forbedre miljøet. Dette omfatter en rekke aspekter, fra klasseledelse og relasjoner mellom elever og lærere, til samarbeid mellom hjem og skole. Et vitalt element er de sosiale interaksjonene og fellesskapet blant elevene. Skolens evne til å anerkjenne og støtte disse sosiale interaksjonene kan ha en markant innvirkning på læringsmiljøet.
Digitaliseringen har også endret læringslandskapet, og skolen må tilpasse seg disse nye realitetene. I dagens digitale tidsalder er skolen mer enn bare et sted for akademisk læring; den er en integrert del av elevenes sosiale liv. Forståelse og støtte av disse digitale og sosiale dynamikkene er avgjørende for å skape et læringsmiljø der alle elever kan føle seg trygge, inkludert og engasjert.
Større krav til undersøkelser
Integrering av digitale undersøkelser i vurderingen av læringsmiljøet i grunnskoler kan være en effektiv måte å oppnå kontinuerlig forbedring og tilpasning. Disse undersøkelsene tillater rask og effektiv datainnsamling, og gir mulighet for anonymitet, noe som kan lede til mer ærlige tilbakemeldinger fra elevene. Gjennom regelmessige digitale undersøkelser kan skoler systematisk overvåke og evaluere læringsmiljøet, identifisere trender og problemer, og utvikle målrettede tiltak basert på innsamlet data.
Inkludering av både elever, lærere og foreldre i disse undersøkelsene gir et bredere perspektiv og bidrar til en dypere forståelse av læringsmiljøet. Skolene kan deretter anvende denne innsikten til å styrke områder som klasseledelse, elev-lærer-relasjoner, og skole-hjem-samarbeid. Dette flerdimensjonale perspektivet er viktig for å skape et læringsmiljø hvor alle føler seg trygge, inkludert og engasjert.
Digitale undersøkelser er en verdifull ressurs for skoler i deres arbeid med å fremme et positivt og støttende læringsmiljø, og kan bidra til å forme en kultur av kontinuerlig forbedring i den norske grunnskolen.
Ny studie med forslag til tiltak
Studien «Students and data-informed decision making: from passive data sources to active data users» av Kim Schildkamp, Anders Ruud Fosnæs, Yngve Lindvig, og Jarl Inge Wærness (2024) er en utforskende studie som fokuserer på elevmedvirkning i bruk av data fra en nasjonal undersøkelse. Forskerne valgte tre skoler som ble vurdert som beste praksis i denne sammenhengen, og gjennomførte seks fokusgruppeintervjuer med både lærere (8 deltagere) og elever (8 deltagere), for å forstå hvordan elever var involvert i databruken og hva de opplevde som fordelene ved denne involveringen.
Metodikken i studien var basert på en semi-strukturert gruppeintervju tilnærming, som tillot forskerne å samle dyptgående innsikt i deltakernes oppfatninger og erfaringer. Intervjuene ble digitalt målt, transkribert ordrett, og deretter kodet for å identifisere hovedtemaene og mønstrene i dataene. Tilnærmingen var å utvikle en detaljert rapport for hver skole, som beskrev hvordan elever ble involvert i bruk av data fra elevundersøkelser og oppfattelsen av effekter av denne involveringen.
Studien benyttet en cross-case-analysis for å identifisere likheter og forskjeller på tvers av skolene, og brukte sitater fra intervjuene for å illustrere funnene. For å sikre pålitelighet og validitet, ble det tatt i bruk en systematisk tilnærming til datainnsamling som var konsistent med forskningsspørsmålene, og forskerne benyttet protokoller og detaljerte beskrivelser for å støtte opp under funnene sine. Denne metodologien bidro til å gi en rik forståelse av hvordan elever kan involveres mer aktivt i bruk av data i skolesammenheng, og hvilke potensielle fordeler denne involveringen kan medføre.
Et viktig tiltak som fremheves i studien er elevmedvirkning i bruk av data. Studien poengterer at det er essensielt å aktivt involvere elever i bruken av data, ikke bare som passive kilder, men som aktive deltakere i tolkningen og beslutningsprosessene. Dette bidrar til en dypere forståelse og engasjement blant elevene i deres egen læringsprosess og skolens utvikling.
Utviklingen av datakompetanse blant elever er også et nøkkelpunkt. I en tid hvor digitalisering og data er stadig mer sentralt i samfunnet, blir det stadig viktigere å lære elever å forstå, analysere og anvende data på en meningsfull måte. Dette inkluderer å kunne tolke grafer, trekke korrekte konklusjoner fra data, og anerkjenne når data brukes på villedende eller upassende måter.
Et annet vesentlig tiltak er dialogisk bruk av data. Studien anbefaler en tilnærming der lærere og elever sammen utforsker og diskuterer data. Dette kan øke elevdeltakelsen, motivasjonen, velværet og prestasjonene ved å fremme en kultur for åpen dialog og samarbeid.
Selv om studien observerte at elevdeltakelse i målsetting ofte mangler, antydes det at involvering av elever i denne fasen kan forbedre deres følelse av eierskap og engasjement i skolens mål og ambisjoner. En inkluderende prosess der elevers meninger og perspektiver tas med i målsettingsprosessen, kan bidra til en mer engasjert og motivert elevkropp.
Samlet sett fremhever disse tiltakene en flerdimensjonal tilnærming til skoleforbedring, hvor elevers aktive deltagelse og utvikling av datakompetanse står sentralt, sammen med en sterk vektlegging av dialog og samarbeid i databaserte beslutningsprosesser.
Konklusjoner
Trivsel er viktigere enn noensinne, og det er essensielt at skoleeier prioriterer, støtter og styrker læringsmiljøet i grunnskolene. Med en økning i bekymringer knyttet til elevenes trivsel og nedgangen i deres opplevelse av læringsmiljøet, har skolene og samfunnet som helhet et forsterket ansvar for å sikre at barn og unge har en trygg og støttende skoleopplevelse.
Digitaliseringen har åpnet dører for å integrere nyttige verktøy, som digitale undersøkelser, i vurderingen av læringsmiljøet. Ved å engasjere elever, lærere og foreldre i denne prosessen, kan vi utvikle en robust kultur preget av kontinuerlig forbedring. Samtidig må vi ikke glemme viktigheten av elevmedvirkning, utviklingen av datakompetanse og dialogisk bruk av data. Denne flerdimensjonale tilnærmingen vil bidra til å samskape en skole der trivsel og læring går hånd i hånd, i en ny tid hvor sosiale arenaer er i endring.